GettyImages-157376283_LowRe

HIK blir lavere enn allerede lave indekser

Hei! 

 

Hvordan kan det ha seg at resultatet for HIK (hele skalaen) kan bli lavere enn et allerede lavt resultat for indeksen, for eksempel i WISC-V? 

 

Svar: 

 

At skåren for hele skalaen, det vil si HIK, i noen tilfeller kan bli lavere enn skåren for de primære indeksene, kan synes kontraintuitivt og vekke mistanke om at noe er galt. Men det er faktisk helt korrekt, selv om det er litt vanskelig å forklare. Vi gjør et forsøk! 

Rent intuitivt vil nok mange tenke på HIK som et sammensatt mål som beregnes som gjennomsnittsverdien av de omfattede deltestene. Det ville for eksempel bety at hvis et deltestresultat ligger 2 SD under gjennomsnittsverdien, kan vi vente at HIK også vil ligge på det nivået. Det vi da ser bort fra, er effekten av regresjon mot gjennomsnittsverdien og effekten av ekstreme skårer på sammensatte mål.  

Hva er så regresjon mot gjennomsnittsverdien? Kort fortalt kan vi si at det er et statistisk fenomen som gjør at når vi gjentatte ganger måler ett eller flere konstrukter som i en viss utstrekning kan påvirkes av tilfeldige faktorer, kommer resultatet nærmere gjennomsnittsverdien jo flere målinger vi gjør. Denne effekten viser seg ofte i mål på begavelse, der det sammensatte målet er et resultat av en mengde opplysninger fra underliggende mål. 

Jo flere deltester et sammensatt mål består av, desto mer uttalt blir effekten av regresjon mot gjennomsnittsverdien. Det kommer av at ekstreme resultater på en eller et par deltester for de aller fleste kompenseres av mer gjennomsnittlige resultater på andre deltester. Det er mer uvanlig å få et resultat som ligger 2 SD under gjennomsnittsverdien for alle de sju deltestene som utgjør HIK i WISC-V, enn å få dette resultatet på en av deltestene som indeksen omfatter. Det betyr at en person som får avvikende lave (eller høye) resultater på alle deltestene, statistisk sett vil ha et enda større avvik i forhold til regresjon mot gjennomsnittsverdieffekten enn om han eller hun bare hadde avvikende resultater (i forhold til gjennomsnittsverdien) på en eller et par av de omfattede deltestene – noe som i sin tur resulterer i en mer ekstrem skåre på HIK (hele skalaen) enn for enkeltindeksene. 

Vanskelig? I tabellen nedenfor finner du et eksempel på både et lavt og et høyt resultat for WISC-V. Barn A har fått skalaskåre 5 på samtlige deltester i primærindeksene. Barn B har fått skalaskåre 15 på de tilsvarende deltestene. 

I tabellen er summen av skalaskårene på de primære deltestene omvandlet til indeksskårer for Verbal forståelsesindeks (VI), Visuospatial indeks (VSI), Flytende resonneringsindeks (FI), Arbeidshukommelsesindeks (AI), Prosesseringshastighetsindeks (SI) og Hele skalaen (HIK). Også persentilverdien fremgår. Forskjellen mellom barn A og B er nå enda mer uttalt enn på skalaskårenivå – barn A får en indeksskåre mellom 72 og 73, og barn B får en indeksskåre på mellom 127 og 129. Også persentilene illustrerer denne forskjellen. Hvis vi så går til Hele skalaen (HIK), ser vi at forskjellen er enda mer uttalt: Barn A får en HIK-skåre på 67 (1. persentil), og barn B får en HIK-skåre på 135 (99. persentil). 

 

Tabell 1. Eksempel på forholdet mellom indeks og HIK for henholdsvis et lavt og et høyt resultat i WISC-V. 

Barn A 

Skalaskåre 5 på de primære deltestene 

 

Barn B 

Skalaskåre 15 på de primære deltestene 

 

Indeks 

Indeksskåre 

Persentil 

Indeks 

Indeksskåre 

Persentil 

VI 

73 

VI 

127 

96 

VSI 

72 

VSI 

128 

97 

FI 

72 

FI 

128 

97 

AI 

72 

AI 

127 

96 

SI 

72 

SI 

129 

96 

HIK 

67 

HIK 

135 

99 

 

Effekten av en sammensatt skåres ekstremverdi (indeks i forhold til deltest, HIK i forhold til indeks/deltest) øker gradvis som en konsekvens av nedenstående faktorer:  

Antallet deltester 

HIK er bygget opp av flere deltester enn de primære indeksene, noe som forklarer hvorfor skåren på HIK kan bli mer ekstrem. Jo færre deltester, desto mindre forskjell mellom indeksskåre og HIK.  

Hvor mye skalaskåren avviker fra gjennomsnittsverdien 

Effekten er også avhengig av hvor avvikende en persons resultat er på deltestnivå. Hvis resultatene av de deltestene som indeksen består av, gjennomgående avviker mye fra gjennomsnittsverdien (enten de er høyere eller lavere), resulterer det i en enda mer ekstrem skåre for det sammensatte målet (det vil si indeksen) enn om personen hadde prestert mer gjennomsnittlig på de forskjellige deltestene. 

Graden av korrelasjon mellom deltestene 

Hvor ekstrem skåren på HIK blir i forhold til indeksskårene, avhenger også av hvor stort samsvar det er mellom deltestskårene. Hvis graden av samvariasjon mellom deltester i for eksempel WISC-V er svært høy, ville forskjellene mellom indeksskåre og HIK bli mindre. Men hvis det er et svært stort samsvar mellom deltestskårene, betyr det at de i prinsippet måler nøyaktig det samme. Den kliniske nytten av resultater av begavelsestester er avhengig av en bredere dekning av konstruktet – som i sin tur innebærer et noe lavere samsvar mellom deltestene. Følgen av en bredere dekning av konstruktet begavelse er at både effekten av regresjon mot gjennomsnittsverdien og mer ekstreme skårer for sammensatte mål i forhold til indekser og deltester blir større, samtidig som testens faktiske kliniske nytteverdi øker. 

Registrer deg for nyhetsbrevet vårt

Ønsker du aktuell informasjon om tester og kurs hos oss? Registrer deg for nyhetsbrevet.